xXFallenaAngelXxs blogg

The time for us to say goodbye is near
The day I hoped would never come is here
Though many hearts are broken we must somehow carry on
Cause I think you're gonna miss me when I'm gone

I thought my life was over when we met
So little to remember, so much to forget
Though it was you who saw me through the darkness to the dawn
Still I think you're gonna miss me when I'm gone...
♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

You looked at my face as the tears started to flow.
You asked me to open up and try to let go.
Let go of the walls, let go of the fear.
You said that you won’t leave, you’ll be right here.
As much as I hate that I gave in to you,
I know there was nothing else I could do.
You made me confront some things I didn’t want to.
But, it just kinda happened, I shared them with you.
I have no idea how you got in my head,
Or how you got me to say the things I said.
You said you don’t want my body until you have my heart.
But, I just don’t even have a clue where I should start.
I have up my walls, and I have up my guard.
I’m sure you understand, but this stuff is hard.
Hard for me to admit it to myself, nonetheless you.
You claim that you’re real, and what you say is true.
As much as you know what I’m about to say,
I’m not ready to believe that, not today.
It has nothing to do with you, it’s all about me.
But, I can’t give you my heart, because it isn’t free.
My heart is still broken, and trying to mend.
Right now I just need you to be my friend.
I know you think this should be more than that.
But, right now that’s not where I’m at.
I hope you understand you got a very special part of me.
You got more of me than many others will ever see.
You saw me cry, and shed those tears.
I shared with you my hurts and fears.
It was so uncomfortable to let you see me like that
You seeing me vulnerable, me sharing where I’m at.
I’m scared. I’m hurt. I’m confused and afraid.
Looking at you next to me in that place that you laid.
I know that I send you mixed messages and all,
But, I’m not ready to open up or let down that wall.
You asked me not to leave you or push you away.
I just don’t know what to think, do, feel or say.
I’ll let you be my friend, I’ll let you be a part.
But, I have to be honest, you can’t have my heart.
My heart is in hiding, and it can’t be found.
I know how familiar that must sound.
I have to keep the control that I hold on to so tight.
I know it might not be fair, and it might not be right.
But in order to take care of me that’s where I’m at.
I know you say you’re not like every other cat.
And that might just be true, that might be the case.
But I’m just not ready, I’m not in that place.
So respect me today, and read these words.
Know that right now, I’m still just too hurt.

Now that yesterday's pages have been turned,
Rustling, fluttering,
Flown far away
Now that those people have gone, far away
Voices have faded and destiny with sure fingers
Has traced other routes, other paths
Forget me.

The years have traced lines on faces,
Has touched with grey dark hair;
But the souvenir of those far-off places
Are the memories that are left to share.

Often I had wondered, some paths I could not tread
If I dreamt; sometimes the voices were so real
More real than the people I passed on the street
More real to me than the cold, the blazing heat.
Forget me.

Now the year has passed onto spring.
The trees have won back their leaves.
Roses bloom; the rivers swell with rain
Forget me, I cannot bear to remain your eternal pain.

Jeg gikk alene i skole gården på en mørk og trist dag, alt virket så dyster og trist her.
’’ kanskje det var regnet som gjorde alt så dyster og trist? eller var det fordi min bestevenn var borte? jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre’’?
Jeg gikk der i regnet og tenkte veldig på den dagen, den dagen det skjedde, den dagen alt ble knust og borte alt forsvant bare.
Det virker som at alle har glemt den dagen, når det skjedde, virker som at alt går som vanelig.
Det er bare et år siden det skjedde, og det var denne dagen for et år siden det skjedde.

Denne dagen for et år siden, var det sol o fint vær. Det var to uker til sommer ferien. Noe som vi alle ventet på.
vi hadde en skoletime den dagen, den dagen det falle skjedde.

Jeg og tvilling søstera mi satt inne i klasse rommet, prata og fulgte ikke med i timen. Lærer ble sint, fordi vi ikke fulgte med som vanelig.
Vi hadde det alltid gøy, kom alltid i bråk men det var bare morsomt.
Men den dagen så skulle jeg til en venn etter skolen fordi vi skulle gjøre ferdig en kjemi oppgave. Som vi ble enige om å gjøre sammen etter skole den dagen. Da måtte tvilling søstera mi skulle gå hjem alene.
Tvilling søstera mi, gikk hjem alene og hørte på musikk og sang litt for seg selv, Det var en ting hun ikke så eller hørte.
Det kom en svart bil og kjørende forbi og så henne gå der alene.
Bilen stopper! og en mørk skikkelse kommer ut av bilen.
Men hun går bare videre, hun er så opptatt fordi hun svarte på en melding til sin kjære gutt, hun var så forelska at hun ikke klarte å tenke på andre ting en han.
Hun la ikke merke til at den mørke skikkelsen gikk bak henne, med en svart sekk. Plutselig så ble mørk!
Den svarte bilen kjørte av gårde, med en skrikende redd jente.
Mørke skikkelsen som kjørte bilen ble sint, veldig sint!
Han ble så rasende at han slo til henne med en øl flaske, så forsvant hun. Hun var borte i flere timer.

Jeg og venninna mi var ferdig med kjemi oppgava, så vi hørte på musikk og spilte på dataen, vi begge to var fan av Black veil Brides, det var jo den beste musikk gruppa, Det mente vi da.
’’We are the fallen Angels! Det var mobilen min!!’’ skrekk jeg.
Det var mor som ringte meg, hun lurte på hvor den andre halv delen min var, jeg viste ikke det svart jeg surt, var kanskje litt slem mot mor.
Mor ble litt sint og sa at jeg måtte reise hjem med en gang.

En time senere. Så satt jeg i stua med far og en bekymret mor.
Jeg satt i stolen og hørte på musikk og ville ikke høre på dem snakke,
Det ringe klokken ringte, og inn på det to personer som var politi.
Jeg gikk opp på rommet fordi, far sa at jeg skulle, fordi det her var ikke noe for små barn! ’’ dumme far. Jeg hater far’’ tenkte jeg, men jeg hørte på det han sa og gikk opp.

Det var en svart bil som kjørte inn på en gård i skogen, parkerte ved siden av en falle ferdig hus.
Den mørke skikkelsen, gikk ut av bilen og dro ut en stakkars jente, som nesten blødde i hjel seg.
Den mørke skikkelsen hadde en kniv i hånden, trua henne.
Tvilling søstera ble slått igjen, og da kom det ut en ung gutt fra huset.
Den mørke skikkelsen skrekk til han, ’’få denne jentungen inn i huset og sett henne fast til stolen som står med vinduet.
Unge gutten hørte på den mørke skikkelsen, virket redd. Han var red, om han ikke gjorde som sin far sa. Så ble han slått i hjel.
Den mørke skikkelsen hadde gjord mange fæle ting før, og gjør det igjen, det viste han.
Han hadde voldtatt og drep moren til den unge gutten.




Det gikk flere dager og uker! Ingen spor etter tvilling søstera mi.
Alle var bekymret og redde, mor ble et helvete og om dagene. På grunn av at min andre halvdel var borte.
Jeg fikk lov og være hjemme, ble borte fra skolen i flere dager. Ville ikke på skolen. Fordi det ble som ensomt.
Jeg hadde aldri i mitt liv, følt meg så ensom! Det er tomt, alt er borte, livet er ødelagt.

Det ble natt og en ung gutt gikk for å gi mat til en jente som var ødelagt.
Hun blødde, hun grått, hun var redd og veldig sulten.
Den ungen kjekke gutten satt på gulvet og så på en jente som spiste som en gris, fordi hun var sulten.
Den unge gutten smilte, han smilte til henne. Som at det var noe spesielt med henne. Han reiste seg og sa ’’Du må ikke spise for mye nå, da far blir sint, han blir rassende som han for høre at jeg har gitt deg mat’’.
Jenta i stolen i så opp på han. Hun virket ikke så redd nå. Men hun ble fort redd igjen, fordi hun hørte en bil i gården.
Den unge gutten gikk bort til vinduet for å se hvem det var som kom, det var den svarte bilen med en sint mann som kom ut.
Unge gutten tar med seg maten og fort inn på kjøkkenet.
’’HVA ER DU GJØR?’’ skrekk mannen til sin egen sønn.
Sønnen svarte ikke, bare rydda bort tinga.

Den illsinte mannen, ’’sa i dag skjer det. I dag skal den jenta bort.’’
Han henta en kniv, og gikk inn på mørke rommet, var litte lys.
I en stol i rommet satt en blodig jente. Hun ville ikke se opp, ville ikke se på han fæle mannen. Som har gjord henne ille og skada henne.
Akkurat nå skulle hun ønske at hun var død, fordi hun ikke klarer smerten lengre.

Den dagen, den dagen det skjedde.
Den dagen jeg døde, den dagen min bedre halvdel av meg ble drept!
Jeg kommer aldri i mitt til og glemme den dagen.
Min tvilling søster er død, og jeg er død. Livet mitt er ødelagt, den bedre halvdelen av meg, var smartere penere og mye bedre en meg, og vi kunne lure lærerne på skolen og mange andre.
Alt var så mye bedre da, for et år siden.

Jeg lever enda. Jeg kan gjøre denne verden bedre, jeg kan gjøre noe bedre. Skal ikke følge mine drømmer. Skal og har bestemt meg for og følge min søsters drømmer og hennes planer for framtiden.
Hoper at bare at hun blir stolt av meg, en dag.

I mitt skrev til min søster, som er i graven sammen med henne.
Så skrev jeg, vi ses snart igjen kjære søster, Jeg vil aldri glemme deg.


Denne mørke, triste dagen, så gikk jeg til det huset i skogen. Der alt skjedde for et år siden.
I et mørkt rom så sto det en stol der, jeg gikk bort, satte meg ned,
Og tenkte og prata med meg selv, trodde jeg hadde blitt gal.

’’ Hvorfor reiste du fra meg? Hvorfor skjedde det her med deg? Tenk om hun levde nå i dag, da hadde alt vart annerledes.’’
Jeg gikk ut, bestemte for å brenne ned huset, brenne minene om henne i huset. Jeg satte fyr på huset, og gikk der i fra, aldri så jeg tilbake til den dagen som det skjedde.

Vi med ADHD blir ikke sint, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke triste, men vi blir totalt knust. Ikke blir vi litt glade heller, men vi blir overlykkelige.

Det jeg mener er at følelsene våre er så sterke, vi går inn i alt med livet som innsats.
Det er fryktelig slitsomt, men samtidig så tror jeg det er en bonus. At vi lever og opplever mye sterkere enn andre, på både godt og vondt..
Har en liten beskrivelse jeg syns passer perfekt:

Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i tusen biter. Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Elsk meg for den jeg er. "

Watching helplessly as the light fades away
The color drains from its frame
Shoved in a corner forced to sit back
As you take over my everything

This black cloud hanging over my head is raining
I'm still screaming, can you hear me?

So lost in confusion how did I get here
Stuck in a box full of lost and found
Surrounded by chaos the line disappears
Trying to get back to familiar grounds

This black cloud hanging over my head is raining
I'm still screaming, can you hear me?

Grey sky,
thundering wavesWash away all my tears Give me back the power to trust
Allieviate all of my fears.

I loved a man with a passion deep;Yes, deeper than the sea,Oh!
talk to me with your breakers loudHow could he do this to me?

To every ill that stalks this EarthA cure in nature is found So speak to me with your watery voice
Why did MY love run aground?

I'm going to post some of the poem I write., and hope that you read and write a comment about what you think. had become incredibly happy <3
but write the poem, because I'm good at, and it helps me, and do not cut myself, etc.;) and it's fun and write poems and sets, short stories...

do not steal my poems .. gets very upset if you do. because the poem is about me and my deep thoughts I emotions.( osv)

I hate myself…but without soundYou rise up while I’m on the ground

You kick but I am not weakI talk to youthough it is hard to speak

My blood is yoursyou drink it with ease A shadow my mirror is so hard to please