noen ganger så skulle ønske jeg hadde mor, som jeg kunne prate med, en som kunne være min bestevenn, en jeg stoler på, en som kan høre på meg, se at jeg er lei meg, stope mine tårer, skremme bort alt det vonde. få meg til å le og smile. eneste jeg skulle ønske jeg hadde var en mor.
dere skulle bare vist hvor mye jeg savner mamma, savner henne så mye.
men mamma, reiste fram meg,reiste fra meg, når jeg var litten.
siden den dagen, så har jeg følt meg så jævla tom og ensom..
_____________________________________________
The years we've shared have been full of joy.
The memories we've made will go on and on.
I haven't stopped crying since you went away,
and I've asked God time and time why couldn't you stay.
You lit up my life, my hopes, and my dreams.
You've opened my eyes to see what it all means.
So now that you're gone how can I forget;
Because you were the greatest out of all I have met.
I'm hopelessly lost
with the wind in my hair
I like you
but I don't know what to do.
I love you
but have no answer.
I crave,
the sweet sensation of your embrace.
I yearn,
the comfort of your voice.
I long,
to be held in your arms.
You are a vampire
Dark and secretive.
Please show me your world
For I belong in the shadows.
You gave me a black rose
As a symbol of your love
but I crave only you.
I have the greatest friend on earth
Sisters by god but not by birth
I owe her a lot for all she has done for me
Without her in my life I am not sure where I'd be
We will be best friends forever until we die
We have certain jokes that no one would understand but her and I
Together we share our life story
We look for good in others glory
She is amazing every single day
I admire and look up to her in every way
She understands me and I don't have to explain
She brings her sunshine to the rain
Someone sent by god to do great things
One of heaven's angels with no visible wings
If you ever meet Amanda then you will see
Why she is the definition of the greatest friend to me.
Amanda, thanks for always being there for me
You have shown me just how best friends should be!
Det banka på døra, ho heiv biten av den knuste spegelen ned i nattbordskuffa og skubba den forsiktig inn, utan ein lyd. Ho hoppa frå skrivebordstolen som stod midt i det blodraude rommet, og opp i senga, trekte dyna heilt opp til halsen og ropte: Dra deg vekk! Personen på den andre sida av døra trossa uttalinga hennar, og opna døra sakte men bestemt. Ho låg med hovudet mot veggen, sa ikkje eit ord. Etterkvart som mor hennar enda ein gong gav henne leksa om kor sliten ho hadde vore det siste året, fylde auga til den unge, altfor unge jenta seg med store mørke, tårer.
Ho overhøyrde dei fortvila orda til mor si, tankane hennar fokuserte fullt og heilt på å verte fri. Ho kunne ikkje finne ein einaste utveg. Ho var innestengt, og hadde sørgja for det sjølv, heilt sjølv. Ho følte seg ikkje berre innestengt og rastlaus lenger, men redd. Ho var redd for kva som ville hende dersom nokon oppdaga det. Ho viste godt, altfor godt at det ho gjorde ikkje var rett, men gale, svært gale. Det dårlige samvitet tæra på, åt henne sakte og smertefullt opp frå innsida, og det store mørket i tankane hennar hadde utvida seg kvar dag, kvar time, kvart einaste sekund i kvart einaste minutt. No var dette skumle mørke stort, altfor stort. Ho kunne no så vidt skimte eit lys av håp langt, langt borte. Heilt i det fjerne. Innerst inneviste ho at ho burde fokusere på det lyset til alle tider, aldri flytte blikket frå det håpet ho endå kunne ta tak i, dra mot seg, gjere større. Men etterkvart som lyset vart mindre vart også kreftene hennar mindre. Ho kunne ikkje førestille seg sjølv at ho skulle strekkje ut dei lange, trøtte armane for kjempe for noko ho eigentleg ikkje trudde på. Ho ville berre gjere slik han hadde gjort, bli slukt av det enorme mørket og forsvinne frå alt. Kanskje ville ho då møte han att, fortelje han at han vart sårt sakna, fortelje atter ein gong at ho ikkje kunne fortsette livet utan han i det.
Han var borte og ville aldri kome tilbake, aldri. Det var først no nyheita hadde sunke inn, det hadde hittil verka som eit mareritt, det verst tenkelege mareritt. Men no var det verkelig, altfor verkelig, han var verkeleg død. Tårene trilla sørgmodig, nedover dei likbleike kinna hennar når ho tenkte på gravferda som skulle finne stad i kyrkja dagen etter. Magen vrengte seg i frykt då ho tenkte på den yttarst spesielle minnetalen ho skulle halde. Mor hans hadde komt, med hovne auger og eit sorgfylt blikk og spurt om denne sørgjande ungjenta kunne tenkje seg å halde ein tale i kyrkja. Det var ikkje et nei i tankane hennar då spørsmålet vart stilt, sjølvsagt ville ho gjere det. Dette var den einaste sjansen ho kunne sjå for å rettferdigheitsgjere det sanne marerittet ho hadde opplevd dei dagane.
Ho snudde andletet ut mot rommet, og såg at døra sakte gleid att, ho innsåg at mor hennar hadde vore der heile tida. Då ho høyrte den hjelpelause hulkinga frå den kvinna ho ein gong hadde sett opp til med heile sett hjarte, den kvinna som hadde vore så trygg og god i oppveksten, då tenkte ho nok ein gong over om avgjerdinga hennar var den rette. Ho slo på lyset, og opna den svartmala nattbordskuffa. Ho flytta den øydelagde spegelen, la den fint til side og fann fram eitt lite, knurva ark. Ho sette seg opp og la det forsiktig mot hjartet sitt før ho bretta det ut og begynte å lese over det ein siste gong for det skulle skje.
Kjære Espen Du nemnte meg i det siste brevet du nokon gong skreiv, det ser eg på med glede. Det er også ei glede for meg at av alle menneska du hadde betjentskap til så er det eg som får stå her no i dag og sei ha det til deg, for siste gong. Eg føler at vi hadde eit svært spesielt forhold til kvarandre, eg og du. Du var den første store kjærleiken, og i dag nesten nøyaktig fire år etter at vi gjorde det slutt, kan eg fortsatt stå hær å seie at eg elskar deg. Eg elskar deg no, Espen, eg har elska deg sidan første gong eg lærte deg å kjenne, og elske deg, det kan eg med handa på hjartet seie at eg vil gjera i all evigheit. Eg er ikkje klar til å ta farvel med deg heilt enda, så sjølv om eg seier det no så er det berre for i lita stund. Du var, og er fortsatt alt for meg, det er derfor eg vil tilbringe evigheita saman med deg. Evigheita er stor, altfor stor for ein person åleine, men saman skal vi klare alt.
Ho såg mor si og fortalte at ho vart høgt elska av både den vesle jenta si, og dei to sønene sine. Ho måtte love å ta godt vare på dei nydelige gutane ho hadde gitt liv til, for det fortente dei. Deretter snudde ho seg mot mor til Espen og sa: du vart også høgt elska, det må du aldri tvile på. Slekt og vennar i kyrkjelyden ropte fortvila då dei såg kva den sorgfulle jenta, altfor sorgfulle jenta hadde gøymt i den vesle, svarte veska ho hadde passa på med livets innsats heile dagen. Fleire røyste seg, og sprang for å redde livet til eit menneske som ikkje ønska dette livet lenger, men det var for seint. Før nokon rakk fram til henne, hadde ho løfta den svarte pistolen mot munnen og skote. Ho datt framover og landa ved sidan av kista, og ned på det venstre brystet hennar fall det ei blodraud rose, med eit kort der det stod: Du er sårt sakna, og eg vil ikkje kunne fortsette livet mitt utan deg i det.
I used to think it was over
Both,
Uour friedship and my love
But i forget the cuteness of your smile
The way you make me laugh
The color of your eyes
And the smell of your hair
But now i remember
I giess I'll never get yout out of my head
the way we talked
without any tension
just so relaxed
I forget how i loved you
i thought it was over
but now i know it isn't
maybe you're the one
who knows
Maybe you're going to hurt me again
I guess i'll just have to wait and see
for now i want to be with you
i want to love you
I want you to make me smile again
I want to keep feeling the butterfly's
inside of me
maybe it's just for a while
but it's worth it
some time ago
I told myself to forget you
but i simply can't
I just have to see your smile
or your eyes
then i'm sold
all handed over to heart
and you'll stay forever in mine
baby, i want to kiss your lips
and hold you in my ars
maybe
someday
my dream comes true
the dream of you and me
togheter
the way it was todau
so calm, so relaxed
that's the way i want to keeep you in my
heart
Not the way it used to be
The silences in your conversations
the way you acted to me
so attached
you've hurt me so bad with that
but the doubt ness left my heart today
you're tje one i want to spend the rest
of my life with
maybe that's the way you feel it to
and if not...
i'll be one here you can cry with
the one who listen to your sorrows
so, pleace
if i'm not the one for you
then let me be your friend
an important person in your life
i donæt want to forget you
live my life wouthout you
you're the one i really care for
not just a crush
you have whole my heart
you can do with it whatever you want
but pleace,don't hurt me
because i do care for you
le me know if you need me
i'll be there
no matter what
